PRESSEMELDING

Stokkebåt fra høymiddelalderen funnet i Gjersjøen

I 2005 fant Oppegård Historielag, i et samarbeid med dykkere fra interessegruppen ”Nordic Explorers, en stokkbåt i Gjersjøen, nær den gamle sundtraseen mellom Flåtestad og Kurud. Høsten 2006 ble det tatt prøver av båten ved hjelp av de samme dykkerne, og i et samarbeide med Sjøfartsmuset og Akershus fylkeskommune. Disse prøvene ble sendt til Beta Analytic i Miami USA, og aldersbestemt ved hjelp av C-14 datering. Resultatet viser at båten med 95% sannsynlighet er fra perioden mellom1160 – til 1290. Stokkbåten er 4,5 m lang og 40-45 cm bred, og er funnet i det gamle sundstedet mellom Flåtestad og Kurud.

Prosjektleder Bjørn G. Lunder sier seg meget fornøyd med resultatet

Dette beviser at sundtrafikken har vært drevet her siden lenge før Svartedauden og at sundstedene og veifarene til og fra Flåtestad på østsiden av Gjersjøen, og på Kurud på vestsiden, må tas vare på og undersøkes grundig av fagfolk. Det er høyst sannsynlig at det er flere spor å finne fra fortiden i området. Tidsbestemmelsen harmonerer ellers med øvrige funn av andre fornminner, for eksempel heste-sko og søm m.m., som tidligere er gjort i veifarene på begge sider av Gjersjøen.

Stokkbåten er ihht tidsbestemmelsen fra Norges storhetstid, da vi hadde konger som Kong Sverre, Inge Bårdsson, Håkon Håkonson og Magnus Håkonson Lagabøter.

Det er også denne perioden som er best beskrevet i norgeshistorien om forholdene i området rundt Viken i eldre tider. Vi vet at det på den tiden var stor trafikk i området rundt Gjersjøen og Bunnefjorden. Rud-gårdene i området vårt var etablert og under stadig utvidelse og rydding. Gjerdarud kirke og prestegård ble bygd på

Rudin.(Svartskog).

Dette var også den tiden da flere av de store grense-og gårdsmurene i området ble til. I 1262 mobiliserte Håkon Håkonson den største leidangen i Norgeshistorien for å forsvare Hebridene mot skottene. Han fikk bl.a. høvdingen Asbjørn Kop på Fåle til å bygge skip. De hadde lang tradisjon på dette (urgården Fåle strakk seg på den tiden fra Pollen ved Nesset og omfattet hele Svartskogplatået til Gjersjøelvens utløp i nord.) Ved Pollenvannet under Fåletunet var en av datidens ”marinebaser” som var kalt ”Østre skipsrede”. På denne tiden ble det også drevet saltutvinning av sjøvann på Sjødalstrand. Gjerdarudin hadde utviklet seg til å bli et rikt samfunn med stort behov for arbeidskraft og kommunikasjoner både mot sjø og land. Denne utviklingen fortsatt helt opp til Svartedauen i 1349.

Aktiviteten i området dro også til seg mange håndverkere og handelsmenn som skulle fraktes og losjeres. Kong Magnus Lagabøter forstod at samfunnet måtte organiseres bedre og lagde sin landslov. Den fortalte bl.a at alle sund i elver og innsjøer som det ikke kunne legges bro over, skulle ha organiserte sundsteder for å sikre transport av folk og utstyr fra den ene til den annen side. Kirkeveien fra øst til Gjerdarud, der den eneste kirken mellom gamle Oslo og Nordby kirke lå, kom ned mot flåtestedet ved Gjersjøen gjennom vestre Greverud skog, fra Sandås via Østli og Korsveien, der den korresponderte med Oldtidsveien mellom Oslo og Båhuslen m.v.

På Kurud - siden gikk veien opp Rytterkleiva til prestegården Grimahaugr (i dag Grønnmo) og kirken. Der korresponderte den med oldtidsveien fra Fåle og Sjødal mot Hvitebjørn og Ljan. Deretter gikk der videre ned til fjorden ved Bekkensten. For å sikre ferdselen over sundstedet i Gjersjøen, ble V. Greifarrud (Greverud) og Kudarrud (Kurud) anlagt og gitt ansvar for fergeoverfarten, med plassene Holen og Skyssen (Skeisen) som operatører. Det ble satt opp viktige vakt og ropestuer både på Flåtestad og Skeisåsen.

Ved et slikt fergeleie måtte mann etter loven ha en flåte som minimum kunne bære 6 hester med ryttere, og man hadde ellers mindre båter for mindre følger, helt ned til en passasjer. Stokkbåten som nå er funnet, kan godt ha inngått i denne bestykning.

Det var ellers viktig å kontrollere hvem man slapp over sundet, og dersom en reisende begikk en kriminell handling på den andre siden kunne fergemannen straffes med bøter m.m

Dette er den første stokkbåten som er funnet i Follo. Den synes å være i god stand og svært pent utført. Ved siden av båten ligger det andre interessante funn som også har sammenheng med sundstedets historie. Det er ellers funnet spor av andre farkoster i traseen. Det er derfor viktig at arbeidet blir videreført, bl.a. gjennomsøkt med penetrerende sonar og ROV. På bunnen er det opptil en armlengdes tykkelse på mudderet og dette kan skjule mye interessant.

Nå er det viktig å få hevet stokkbåten, å få den forvart på forsvarlig vis, før diskusjoner om utstilling osv kommer på bordet. Historielaget har mange muligheter i tankene. Forhåpentligvis får vi glede av båten i lokalmiljøet. Bl.a. Kunne vi tenkt oss at den ble plassert i en monter i Oppegårds nye kulturhus eller ved Follo museum, dersom ikke sjøfartsmuseet krever å få båten sentralt plassert.

Prosjektleder Bjørn G. Lunder fra Oppegård Historielag, sier seg meget fornøyd med samarbeidet med de frivillige, men like fullt profesjonelle dykkere, og med fylkeskommunen og Sjøfartsmuseet. Vi håper nå å få aksept og økonomisk støtte for å fortsette søkarbeidet etter viktige kulturminner både i Gjersjøen og i de gamle ferdselsområder på begge sider av det gamle sundstedet.

En spesiell takk rettes til dykkerne Stian Overgård og Svein Lien som var med og fant båten etter Historielagets anvisning, og Tore Lien for administrasjon og oppfølging av dykkeprosjektet. Disse har brukt av sin fritid og utstyr uten vederlag og assistert Historielaget basert på idealistisk grunnlag og historieinteresse.

Ellers sender vi en stor takk til Akershus fylkes kulturminneforvaltning

v/arkeolog Anne Traaholt, som har sørget for midler til C-14 dateringen i USA og til treslagsanalysen, samt takk til Marinarkeolog Trine-Lise Dahl fra Sjøfartsmuseet som umiddelbart etter funnet stilte med 2 kollegaer og fikk funnet verifisert og som ellers bidro til at vi fikk tatt prøver av stokkbåten for analyse av alder og treslag.

Av hensyn til mulige andre automatiske funn i området, ber vi nysgjerrige ikke å søke i området men avvente de profesjonelle søk som må foretas i ferdselstraseen og ved ilandstigningsstedene på begge sider. Historielaget kommer til å holde et øye på

området, for å hindre eventuell uønsket aktivitet.

For Oppegård historielag

Egil Wenger

Leder

Bjørn G. Lunder

Prosjektleder