Oppegård Historielag

Notat etter foredrag på årsmøtet 2002

 

HISTORISKE FUNN PÅ SVARTSKOG  

GJENNOMGANG OG STATUS

v/Ole Rojahn

 

Rojahn gjennomgikk innledningsvis de funn som er kjent på Svartskogplatået, mellom Gjersjøelva og Svartskog kirke.  En del av disse, vesentligst  på nordsiden av Delingsdalen, er vernet som fortidsminne-område (Sandbuktskogen), og enkeltvis avmerket på kommuneplankartet.  I tillegg er et område på Bekkensten avmerket fortidsminneområde, og ferdselsveien Gjersjøelvdalen over Hvitebjørn  -  Sandvad – Oppegård Kirke – Ås grense likeså.

 

Rojahn viste eksempler på en rekke enkelttilfelle av fortidsminnesmerker og veifar i området, som må påregnes å bli registrert som automatisk fredede fortidsminner, så snart disse blir videre undersøkt. Som eksempler på dette trakk han fram jordbruksrydninger m/tilhørende røyser - som det anses å være mange av - steingjerder både som grenser og forsvarsverker, kullgroper, såkalte ”bågasteller”, og tufter etter i alle fall to gårdsanlegg nær Vestre Oppegård og Torbjørnrud. Stedvise og i tydelig trase, finnes spor i form av hulveier etter et gammelt veifar nord-syd  over platået. Dette vil trolig  kunne påvises å være et gjennomgående oldtidsveifar, men også lokalveifar mellom Hvitebjørn – Bjørnsrud – Torbjørnrud og Oppegård kirke.

Restene etter det som antas å ha vært en bygdeborg plassert på Gjersjøbruåsen, er nevnt i forfatteren Karsten Alnæs’ ”Norgeshistorie” som eksempel på plassering og utforming av oldtidens forvarsverker.

 

Under foredraget viste Ole Rojahn oversikter over studie av pollenprøver fra flere steder på Svartskogplatået, med mulighet for påvisning av mennesklige aktiviteter i området i løpet av de siste 7000 år. Ganske tydelig ble det påvist at planter og trær som oppstår ved mennesklig aktivitet, er sterkt forekommende i jordlagene  i perioden  500 år f.Kr. og opp til ca. 1000 år e.Kr. Samme resultat påvises over hele Svartskogplatået, inkludert tuftene i Sandbuktskogen og  Bekkensten.

 

Historieinteresserte oppegårdinger, og vernemyndighetene i kommune, fylke og sentralt må påregne et stort arbeid med undersøkelse og påvisning av fornminner i områdene som evt. blir lagt ut for utbygging etter hvert. Hvis dette ikke skal bli en situasjon med å ”løpe foran gravemaskinene”, bør arbeidet komme i gang innen få år.  Det antas at forekomstene er hyppigst i de områdene som er øremerket for utbygging først, nærmest kulturlandskapet rundt Oppegård kirke. 

 

Rojahn kunne ikke svare på hvorfor det ikke synes å  være initiert nærmere undersøkelser av tuftene i Sandbuktskogen og Bekkensten. Det kan imidlertid synes som om forekomstene, av mangel på konkret forklaring på fenomenene – muligens også av prestisjegrunner i fagmiljøene – bevisst skyves til side  i planleggingene sentralt. Det blir trolig en utfordring for historieinteresserte å følge og evt. påvirke denne utviklingen.

 

Ref. EW