Kulturvern og ”betryggende offentlig kontroll…”

Av Terje Fredriksen, medlem Oppegård Historielag.

”Desentralisering av kulturminnevernet er desentralisering av feil område.  Staten kan ikke overlate  til kommunene å skjøtte statlige anliggende der interessene så ofte er kryssende.”

Slik konkluderer Kåre Willoch i et større oppslag i Aftenposten høsten 2001.  Han får støtte av Ragnar Kristensen i Fortidsminneforeningen. 

Saken er aktuell fordi Miljøverndepartementet har sendt et høringsnotat til kommuner og fylker, og ber om tilbakemeldinger på forslaget om å fordele ansvar og myndighet  innenfor kulturminneforvaltningen.

Forvaltningen av våre kulturminner har havnet i en byråkratisk hengemyr, og resultatet er en omfattende nedbygging av vår kulturarv. Ragnar Kristensen omtaler dette som ”det fylkeskommunale problem”.  Det Willoch og Kristensen peker på, fortjener oppmerksomhet og bør resultere i en debatt om forvaltingsprinsippene innen kulturvern. Det er helt nødvendig med en ny organisering av vernearbeidet. Høringsforslaget fra Miljødepartementet vil bare kunne  påskynde ødeleggelsen av våre kulturminner.

For en gangs skyld skal vi ikke skylde på staten og rikspolitikerne!  Stortinget har vedtatt en god lov med store ambisjoner.  Dette til tross har det kommunale og fylkeskommunale byråkrati klart å gjøre denne viktige loven til et håpløst forvaltningskaos.   

 

I tillegg til et passivt byråkrati, kan det synes som om ansvaret for kulturminner er svakt utviklet hos kommunepolitikere.  Det er liten politisk gevinst å hente på saker som angår vern - da er det mer prestisjefylt å foreslå regulering og utbygging.  En geskjeftig reguleringsetat vil gjerne fremstå med en ekspeditt, moderne og effektiv administrasjon.  Kommunepolitikerne faller lett for fargesprakende reguleringskart som brettes ut av veltalende arkitekter, innleid av en utbygger som kjenner verdien av å være på talefot både med innflytelsesrike lokalpolitikere og de riktige personer i visse etater. Natur, miljø og kulturminner fortoner seg ofte  som ”hår i suppa” –trøbbel som sinker fremdriften, og som man må prøve å unngå.

 

”Kulturminnevern dreier seg ofte om arealutnyttelse og uerstattelige verdier.  Det er et omstridt felt hvor råsterke samfunnsinteresser tørner sammen” sier Ragnar Kristensen.  ”Jeg har sett fylkesadministrasjoner manipulere politikere for å lande kontroversielle saker der hvor kommuneadministrasjonen ønsker dem”  fortsetter han.

”Fylkeskommunen vil gjerne slutte seg til vedtak fordi det blir for ubehagelig å ligge i strid med primærkommunen”, sier Kåre Willoch.  ”Dersom fylkeskonservatorer skulle driste seg til å bruke de rettighetene rikspolitikerne har utstyrt dem med, vil det kunne medføre refs og beskyldninger om illojalitet fra arbeidsgiveren, som er fylket.”

Det er alvorlige påstander Kåre Willoch her. Han fremmer synspunktene likevel, fordi rollen han i sin tid hadde som fylkesmann, medførte mange henvendelser om slike forhold.

 

Historielag og andre som har engasjert seg i lokalt arbeid med kulturminnevern, vet at Willoch i har satt ord på noe vi ofte opplever. Både han og andre har sett at det har utviklet seg en destruktiv ukultur som noen må ta tak i.  En blanding av uforstand, feighet og forsømmelser kverner langsomt i stykker kulturminner som loven har pålagt oss å ta vare på – til glede for kommende slekter og generasjoner.  Willoch skal ha stor takk for at han uredd har trukket dette fram.  I mange tilfelle dreier det seg også om politikere med ”flere hatter”, som den ene dagen opptrer som lokalhistorikere og kulturpolitikere, for så den neste å være med på politiske vedtak der man villig vekk gjør kompromisser med kulturminner.

 

I Oppegård har historielaget gang på gang fått føling med denne ukulturen. Laget har har påpekt den uholdbare situasjonen overfor både fylkeskultursjefen i Akershus og Oppegård kommune. Dette har resultert i at Oppegård Historielag har funnet det nødvendig å fremme anke på et kommunestyrevedtak som helt ser bort fra et kulturminne som har vært kjent og synlig både for utbygger, kommuneadministrasjon og politikere. I den kommunale behandlingen av saken gjenkjenner vi de fleste av beskrivelsene som er benyttet av Kåre Willock og Ragnar Kristensen.

 

                                   ------------------------------------------------

 

Så langt forfatteren av artikkelen ovenfor, Terje Fredriksen, i denne omgang.

Det er ikke grunn til å legge skjul på at han bl.a. sikter til saken om golfbane på Kurud i avslutningen.

Fredriksen har i fortsettelsen betraktninger direkte knyttet til forhold omkring golfbanesaken.

Vi vil ta inn disse betraktningene i et senere nummer av dette bladet.

Både han og andre har også engasjert seg i lokalpressen om saken.

 

Red.

                                   -----------------------------------------